Øl er ferskvare. Dets verste fiender heter varme, lys, luft og fett. Lagringen må foretas kjølig og mørkt.

Grunnen til at ølflaskene er mørke – brune eller grønne, er at dette skjermer flaskene mot lys. Sollys ødelegger smaken, og hvis det er lagret på lyse flasker forringes smaken etter svært kort tid. Det som skjer er at noen stoffer i humlen reagerer på lys, og smaken blir dårligere.

Som beskrevet annetsteds på sidene er fett fiende nummer en. Det dreper skummet og gir flatt, dårlig øl. Fett danner en hinne som ikke kan fjernes. Leppestift, f.eks, ødelegger ølglasset av samme grunn. Derfor: Vask aldri, aldri, aldri, ølglass sammen med andre glass eller tallerkener. De skal vaskes separat.
Det er blitt hevdet at fett påvirker kullsyren. Det er ikke riktig. Mens kullsyre blant annet «blåser opp» skummet, får proteiner fra maltet skummet til å bli stående i glasset. Fettet ødelegger disse proteinenes evne til å få ølskummet til å bli stående. Vask av glass og bruk av skyllemiddel er den vanligste grunnen til at man får servert flatt øl. Her syndes det mye, og ofte. Når det skjer, gi klar og konsis beskjed til f.eks. pubverten – og forlang friskt velskjenket øl. Ingen pardon!

Ølglass er ikke bare et glass til å drikke øl av. Det beste er et tulipanformet glass. Det holder på skum og smak. Glass med stett er aller best, fordi ved holde på stetten varmer du ikke opp ølet unødvendig.

Har du disse reglene for ølpleie i bakhodet, hjemme eller på puben, er du alltid garantert funklende friskt, velskjenket øl.

Ikke et vondt ord om god vin til god mat. Men hvorfor ikke heller vurdere godt øl til den samme maten?

Lite irriterer mer enn «vinkjennere» som slurper og lukter til den store gullmedalje. Vin kan de, tror de. Men ikke alltid. Det har gått sport i å tro at man kan vin, spesielt i følge med mat. Dyrt som pokker er det, men kjøpes skal det selv om regningen stiger til uante høyder.
Husk at øl er mye mer tolerant til mat enn vin!
Samtidig er øl et fantastisk krydder i matlaging – til nesten alle retter. Det er glimrende i marinader, og gjør kjøttet mørere og mer smakfullt.
Undertegnede har selv sagt til kelnere at jeg heller vil ha en god øl til maten enn en flaske vin. Da ser gjerne kelnerne på deg med store øyne, og tror du er en usivilisert neanderthaler som nettopp er sluppet ut av hulen. Selvsagt er det kronasjen de tenker på, vin er nemlig varen de tjener aller mest på. En vanlig, god restaurant, ganger gjerne med tre og en halv i forhold til polpris! Da er det om og gjøre å hale ut meste mulig av gjesten. Greit nok det, men det er lov å tenke selv – og gjøre som flere og flere, nemlig bestille øl til maten. Det smaker som regel bedre, og slingringsmonnet for dårlig vare er mye mindre.

Dessuten er godt øl den perfekte aperitiff. Heller enn dyre drinker, ta et godt glass øl. Helst CB, selvfølgelig, siden det holder verdensklasse og aldri skuffer.

Øl er glimrende til salte retter, det være seg skalldyr, fisk eller kjøtt. Prøv øl til komper, sørlendinger. Nydelig! Kald pils smaker fantastisk som følge til potetballene med salt kjøtt i midten.

Til røkt fisk er øl uovertruffent. Det samme gjelder til eggerøre, røkelaks og sild. Men glem ikke det store kjøttmåltidet. Glem vinen, drikk godt øl – og gjerne en liten skarp en ved siden av. Her anbefaler vi selvsagt «Vennenes utvalgte», CB-ølets venners egen akevitt. Et smykke i akevittens verden, om vi skal si det selv.
Til vilt? Framifrå. Til grillmat? Ditto.

Til selve matlagingen gjelder regelen om at desto sterkere øl du bruker i maten, jo bedre. Sterkt øl har mer smak, og det sitter mer igjen i den endelige retten. Alkoholen dunster vekk, mens smaksstoffene sitter igjen. Men vær forsiktig, ølsmaken skal ikke dominere, den skal ligge der som et krydder.

GODT MÅLTID!

Vannhullet

I tiden som kommer vil vi ta for oss Kristiansands mange vannhull, og gi dem sin omtale. Vi er nøkterne, uhildede og lar oss ikke bestikke, selv om vi tilbys aldri så mange gratis halvlitere (tror vi, da…) Vi starter med en gammel kjenning som for kort tid siden dukket opp igjen i ny innpakning, nemlig

Six pence

Six Pence holder til i Kirkegata. Du går ned en trapp – og noen meter framfor deg finner du disken med forfriskende varer.

Puben er gjenoppstått fra de døde etter at en brann i bygården den holder til i, sørget for å stenge all forretningsvirksomhet for lengre tid. Men nå er den tradisjonsrike, brune puben oppe og står igjen, til glede for gamle og nye gjester som vil nyte sine duggfriske dråper.

Vi var ikke mindre enn tre godt voksne herrer som en relativt tidlig fredag kveld satte hverandre stevne for å finne ut av hvordan Six Pence ser ut i sitt liv etter døden.

Tre halvlitere kom på bordet. Så langt, alt vel. Smaken først: Meget bra! Fin temperatur, ingen uhumskheter av noe slag. Er glassene rene? Ja. Spor etter fett, som gjør at ølet blir ødelagt? Nei. Sitter ølskummet igjen på innsiden av glassene etter hver munnfull? Ja.

Hva ølet angår, fantes det ingenting å utsette.

Det var relativt få gjester i Six Pence da vi gjorde vår ankomst. De tolv-fjorten andre så ut til å hygge seg, og praten gikk livlig rundt bordene oppe i den nye utegården hvor de røykende kan fyre opp sine pinner. Nede i selve puben er det relativt mørkt og litt dystert. Litt for dystert, etter vår smak. Møblementet er fornyet, og disken er ny. Pubverten denne kvelden var ekspeditt og trivelig, og opptrådte med kjærlighet og kildevann, som det sømmer seg en mann CB`s fortrinnlige produkter.

Den vante Six Pencegjenger vil finne sin gamle pub omtrent som den var før brannen. Nyere og friskere, ja vel, men det meste er ved det gamle. Dette er også vårt ankepunkt. Når man først skulle gjøre puben ny, kunne det vært gjort med hardere hånd. Ikke så mørkt og dystert, ikke fullt så tungt. Men bevares, det er trivelig nok, selv om det kunne vært enda hyggeligere dersom man hadde tatt seg bryet med å friske lokalene litt mer opp. Man befinner seg tross alt i en kjeller, da trenger man ikke gjøre kjellerpreget mer framtredende enn nødvendig.

Like fullt, gode, gamle, nye Six Pence er omtrent som den en gang var. Litt bedre, litt nyere i formen, med nytt uterom og med en særdeles godt servert halvliter. Den var uten plett og lyte. Noe som når alt kommer til alt er det viktigste for en brun pub som lever av å servere øl.

eb.

Bildetekster: Slik skal et halvlitersglass se ut etter at det er tømt for øl. Skumringene skal sitte igjen på innsiden av glasset. Bra, Six Pence.

Skiltet som møter gjestene er det samme som før brannen.

Vi bøyer oss i støvet, CB.

Tre kvinner av ypperste slag, to herrer av fremste rase – sammen skulle de komme fram til hva som er det beste ølet i landet her. Vel, ikke helt, men det beste av de seks sortene vi hadde tryllet fram. Forskjellige øltyper, ikke bare pils av vanligste slag. Også gane, syn, duft og farge skulle testes. Men først og fremst smak. Vi lette etter det uforlignelige ølet. ”Best of the best”, for å si det på godt nynorsk. Resultatet vil glede den mest ihuga ølelsker fra Christianssand og dalstroka rondtforbi.

Åstedet var Patricks, irsk pub og restaurant i Markens, et sted hvor du får servert forskjellige ølsorter, også noen litt utenom ølfarvei.
Vårt panel besto av følgende ølkjennere: Torill Simensen, Astri Lund, Liv Verås, Kai Verås og CBØV-styrets egen John Olav Pfaff.
Testen var en såkalt blindtest, det vil si at deltakerne ikke visste noe som helst om hva som ventet i glassene som ble satt framfor dem.

Ølsortene var: CB Lite, Erdinger Weissbier, Ipa (spesialøl fra Ægir mikrobryggeri), CB pils, San Miguel og Mørk Magnum fra CB.
Ikke den helt slagne landevei, med andre ord, men øl er faktisk mer enn ”bare” vanlig pils…

Det ble gitt poeng for utseende, duft, anslag, ettersmak og personlig inntrykk – hvorav sistnevnte telte mest. Totalt kunne det oppnås 500 poeng. Ingen kom så høyt, men det var jammen ikke langt unna.

ØL 1, CB-Lite, kommentarer fritt gjengitt: Lite smak, ingen ettersmak, parfyme, fint utseende, smakte ikke noe, utseendet bedrar, dårlig duft, var den alkoholfri?
Samlet poengsum: 199.

ØL 2, Erdinger Weissbier: Lukter bedre enn den smaker, jeg drakkden opp! , Topp duft, god ettersmak, bedre og bedre etterhvert, rart utseende, ganske flat, godt, men uvanlig.
Samlet poengsum: 329.
Vi iler til og forteller for ukyndige at øltypen er såkalt hveteøl, det vil si at en vesentlig del av ølet består av kornsorten hvete. Den er hvitaktig og noe uklar i konsistensen. Ufiltrert.

ØL 3, Ipa fra Ægir. (Indian Pale Ale) :
Nei! God duft, smaker rart, fin ettersmak, vondt, likte den ikke, lukter greit, mye humle. Overgjæret. Produseres på mikrobryggeriet Ægir.
Samlet poengsum: 206.

ØL 4, CB Pils: Lett, god smak, alt OK, forfriskende, veldig godt, lite smak, god maltettersmak. Dagens bemerkning fra utflyttet arendalitt, John Olav Pfaff: – E` har 99 av 100 poeng!
Samlet poengsum: 461.

ØL 5, San Miguel: Knallgodt, beste til nå, gyldent og fint, fint anslag, middels, litt flat, deilig, smaker litt Jolly Cola (!), god ettersmak, herlig, vassen duft.
Samlet poengsum: 453.

ØL 6, Mørk Magnum fra CB: Veldig godt, litt vassen, fin mørk farge, beste til nå, helt topp, noe dau.
Samlet poengsum: 347.
MM er CB`s mørke alternativ, en meget god bayertype, tilsatt litt ekstra kullsyre for å klare livet på store plastflasker. Utmerket til det meste, ikke minst spekemat og Vennenes utvalgte akevitt. Fås kjøpt på diverse steder, deriblant Ica Maxi på Lund.

Dermed venner setter vi fram seierspallen, og dersom du ennå ikke har funnet det ut: På topp troner CB-pilsen, den gode, den gamle, den beste, den elskede.
Hakk i hæl finner vi San Miguel, opprinnelig fillipinsk øl, som fremstilles i Mexico. En meget god pilstype, når sant skal sies. Nesten like god som CB…
På bronseplass kommer Mørk Magnum, dette litt ukjente smykket fra CB, som fortjener et mye større publikum enn det har per i dag. Løp og kjøp.
Erdinger Weissbier var en ny opplevelse for de fleste, og kommer på fjerdeplass. Sies å passe godt til de fleste matretter. Krever tilvenning, men er intet ueffent øl.
Femteplassen tilhører Ipa. Denne ble for spesiell for vårt panel, for å si det enkelt. Ingenting for nybegynnere i faget!
Nummer seks? Huffda! CB Lite kom sist. Her var det lite som stemte, gitt. Men glem ikke at øltypen kom på delt førsteplass i vår forrige øltest, så her kommer det an på dagsform og smaksløker i eller ute av vater.
eb.

Bildetekst:
Vårt panel, fra venstre og rundt bordet: Torill Simensen, Astri Lund, Liv Verås, Kai Verås og John Olav Pfaff.

CB-pilsen troner øverst på øltoppen.

Telfords pub er som kjent arnestedet til CB-ølets venner. Det var her det hele startet 18. mai 1988. Siden har man vandret inn og ut av den lange tarmen, hygget seg, drukket øl og godpratet med venner og ukjente.

Noen av oss gjør det fremdeles. Kanskje av gammel vane, men særlig mange er det ikke lenger som har Telfords som sitt førstevalg når en halvliter skal avnytes og man føler behov for litt sosial omgang.
Har hotelledelsen tatt seg bryet med å undersøke hvorfor det er blitt slik? Hvis ikke, så gjør det for pokker!
Her er ankepunktene man kan gripe fatt i. De er en sammenfatning av samtaler rundt disk og bord gjennom lengre tid.
1. Oppussing. Lokalet er nedslitt og til dels stygt.
2. Ølet holder altfor ujevn kvalitet. I blant smaker det vondt. Glassene er dårlig rengjort, kan være vasket sammen med andre ting i maskinen. Skal ikke skje. Null fett!
3. Personal kommer, personal går. Ut og inn, nye folk i hytt og pine. Ofte er de temmelig uprofesjonelle, og før de har lært jobben skikkelig er de borte vekk. Får ikke noe forhold til dem, med unntak av Rolf Neteland som ennå holder stand bak disken.
4. Få inn noen flere øltyper, så man får litt mer å velge i.
5. Kjemp for å få servere brennevin. Mange ønsker en kjapp en til ølet, eller en drink av annet kaliber. Mange andre steder i byen har dette tilbudet, også noe som bidrar til å utarme Telfords.
6. Forbedret mattilbud. Trenger ikke være mye, men det må være godt. Og rimelig.
7.La aldri gjesten vente unødig. Syndere finnes, og det irriterer kraftig.

Følger Telfords flest mulig av disse punktene, vil puben igjen reise seg, og den får leve lenge i byen.
Husk at ovennevnte er skrevet i kjærlighet til en i utgangspunktet unik pub, som folk valfartet til fra hele landet for å oppleve en atmosfære det gikk gjetord om.
La den igjen bli nettopp en unik pub, med et unikt klientell.
Det handler om vilje og evne til å lytte til gjestene. Er det ikke dem man lever av?

Hvor ofte har vi ikke hyllet CBs klare kildevann, og produktene som følger av dens eksistens? Svært ofte. Men vet du hva som ligger bak den tilsynelatende uutømmelige kilden?

Bryggeriet baserer sin produksjon på Kong Christians kilde, en underjordisk kilde som er brukt av CB siden 1932. Den gang drev bryggeriet ned et rør og traff på krystallklart vann.

Kilden ble oppdaget i begynnelsen av 30-årene av daværende direktør Otto Christiansen. Han oppdaget at det fantes en kilde i dammen som lå i bryggeriets praktfulle hage. Denne ble dessverre ofret tidlig på 60-tallet.

Direktøren lot drive ned et rør i hagen, og opp kom grus, forstenede blåskjell, reker og andre skjelltyper. Dette ble spylt vekk, og siden har den kommet en stadig strøm av rent, klart kildevann.

Kilden er en såkalt artesisk brønn. Det vil si en rørbrønn som står under trykk, slik at det presses opp til overflaten. At kilden står under trykk vises tydelig når pumpene slås av. Da fortsetter vannet å strømme så vidt over kanten med jevnt trykk.

Det er uvisst hvordan kilden er oppstått. Herom strides de lærde. Men okke som så består kilden av det fineste, reneste vann som finnes. Det holder en konstant temperatur på ni grader.

Som kjent bruker bryggeriet kilden i sin markedsføring. «Brygget på kjærlighet og kildevann», lyder slagordet, som er mer enn et slagord. Det er et uttrykk for nettopp kjærlighet til kildevannet som danner utgangspunkt for Christianssands Bryggeris uforlignelige produkter. I går, i dag og i morgen.

Det er egentlig nokså uvirkelig. CB-ølet du kjøper på boks i Kristiansand, eller andre steder, er tappet i Bergen.
Først brygges ølet her, så fylles det på tankbiler og kjøres 54 mil for å bli fylt på boks. Så blir ølet sendt tilbake til Kristiansand på trailere før det distribueres til kundene.
Tror du oss ikke? Det er fakta f…
Det har i lengre tid vært snakket om at CB skal få sin etterlengtede tappelinje for boks. Ennå har det ikke skjedd noe som helst. Ikke en damned shit, for å bruke habilt nynorsk.
Joda, en tappelinje koster noen kroner. Ikke så rent få, faktisk, vi snakker seks nuller bak det første tallet. Men vi er overbevist om at det er en god investering. Man sparer betydelige fraktkostnader, samtidig som det betyr noen nye arbeidsplasser på Setesdalsveien.
Til ledelsen går oppfordringen: – Ta til vettet, få en tappelinje for boks i Kristiansand. Alle parter vinner på det. Ingen taper.

Vi har tidligere etterlyst et engasjement fra CB`s side angående det fordums ypperlige brygg, Kilden lettøl. Men det har vært som å rope i skogen, uten å få svar.
For noen år siden forsvant det bare, ut av produksjon, ut av hyllene. Og siden innbytteren, Hansas eget lettøl, smaker brakkvann og knapt nok holder til en plass på reservebenken, etterlyser vi kloke hoder som kan få Kilden lettøl opp og stå. At det vil finne sitt publikum er hevet over tvil.
Det er gått noen år siden Kilden ble kåret til norges beste lettøl. Det skjedde i en stor øltest i VG, og daværende styreleder i CB, John G. Bernander, uttalte gledesstrålende på TV at Christianssands Bryggeri laget landets beste øl i den lettere genre.
Det var en god venn som den gang forsvant i bedriftsovertagelsens tegn, og det var ikke noe pent trekk fra de høye damer og herrer i bryggerisammenslutningens ledelse. Direkte ufint var det, når sant skal sies.
Vi foreslår at Kilden lettøl gjenreises på kjøl samtidig med at Kilden kulturhus står klart til bruk. Det burde ikke by på navneproblemer ettersom Kilden lettøl allerede er et registrert varemerke for CB.
Samtidig kan man åpne Kildevannkilden som piplet utenfor bryggeriets vegg. Til publikums fortvilelse og forbannelse har man ennå ikke klart å gjenåpne kranen. Vi har tidligere omtalt stengningen som smålighet og mangel på raushet. Den omtalen står ennå ved lag. Dessverre.

Kong Harald og andre konger før ham brukte å drikke av dyrehorn og bære ølet fra høysetet omkring ilden og drikke skål med dem de ønsket».
Fra Olav Kyrres saga.

Det ligger nær å anta at de nordlige folkeslag som mangler vindruen og vinen selv har funnet fram til kunsten å brygge øl. Men dette er ikke riktig. Germanerne lærte kunsten i sydligere land. Ølets historie er like gammel som brødets. Øl er nevnt i de babylonske kileskrifter og i Hammurapis fire tusen år gamle lovbok, hvor det finnes paragrafer som fastsetter dets styrke og pris, samt bestemmelser om straff for den vertshusholder som skjenket for svakt øl.

Fra Babylon kan vi følge ølet til Egypt, hvor ølbrygging og baking gikk hånd i hånd. Og fra Egypt har grekere og romere spredt kunsten videre til Europa.
Men øl kunne ikke bli folkedrikk i land hvor vindruen vokser og trives. Det er derfor naturlig at det er de nordlige land som på et tidlig tidspunkt har utarbeidet en spesiell ølbryggingsteknikk. Fram til i dag er de ledende på ølbryggingens område.

Oldtidens øl hadde neppe mye til felles med våre dagers øl. Blant annet var det laget uten humle. Etter et gammelt sagn var det Kong Gambrinus fra Brabant som i 1294 fant fram til kunsten å lage øl av humle og malt. Men i virkeligheten er det nok flittige munker som her som på så mange andre områder har vært banebryterne. Anvendelsen av humle var et stort framskritt; ølet smakte bedre, og ble mer holdbart, fordi humlen har en viss konserverende evne.
Det skal også være munkene som fant fram til kunsten å lage undergjæret øl. Den består blant annet i å la gjæringen foregå ved lave temperaturer, hvorved gjæren synker til bunns. Ølet trenger da en lengre ettergjæring for å bli modent, og det blir mer holdbart.

Det gamle overgjærede øl var framstilt ved høyere temperaturer, og med en gjær som fløt ovenpå ølet. Dette ga en rask gjæringsprosess og et øl som kunne drikkes få dager etter bryggingen. Men det ble ikke holdbart med mindre det ble brygget så sterkt at alkoholen fikk en konserverende virkning. Gamle dagers øl var derfor betydelig sterkere enn det ølet vi nå drikker.
Vi vet lite om øldrikkingen i Norge i oldtiden. Men det er sikkert at nordmennene kunne kunsten å brygge øl. Ølet spilte en stor rolle i de gamles gudedyrkelse, og ved festlig samvær både i oldtiden og i middelalderen var ølbollen selve midtpunktet. Ved barnefødsler drakk man barnsøl, ved bryllup brudeøl, og til slutt gravøl eller arveøl.

De nordeuropeiske broderskap – gildene – møttes rundt bordet til samdrikking. Øl måtte være tilstede for å gi en avtale rettskraft. I Gulatingsloven heter det at ingen skal skrifte arv etter en mannn – gjøre ham umyndig – så lenge han har sitt vett, er hestfør og ølfør.
Drikkeskikkene som er avholdsfolkets torner i øyet, har dype røtter i vår gamle kultur og lar seg ikke uten videre avskaffe ved propaganda eller påbud.
Bryggingen foregikk opprinnelig i hjemmene. Minner om dette hjemmebrygget har vi fremdeles i det sterke Hardangerølet eller Sogneølet. Disse framstilles etter eldgamle oppskrifter. Slike øltyper hører til gruppen overgjæret øl.

Fremstillingen av øl for salg begynte nokså tidlig, i alle fall i byene. Fra omkring år 1200 hører vi om omsetning av øl. Likeså omtales eksport av øl, spesielt fra Nord-Tyskland. Tysk øl ble allerede i sagatiden kjent som bjor (av tysk bier).
Ølbryggingen foregikk i små håndverksbedrifter. De bergenske ølbryggerne, såkalte heitumenn, hadde sitt eget laug i slutten av 1200-årene.
Gjennom hele middelalderen og fram til begynnelsen av det 19. århundre var øl ikke noen daglig drikk i Norge. På landet ble øl brygget til jul og ellers ved høytidelige anledninger, og også i byene var øl utelukkende en festdrikk.

Øl ble en daglig drikk først da den moderne bryggeriindustrien ble grunnlagt i begynnelsen av 1800-tallet. I 1857 fantes det 343 ølbryggerier i landet, men bare 55 av dem var fabrikkmessige bedrifter. De mindre bryggeriene, som ble håndverksmessig drevet, måtte etterhvert innstille. I 1890 var det 46 bryggerier.

Til fremstilling av øl følger man i Norge den gamle renhetsloven. Det vil si at man ikke bruker andre stoffer enn malt, humle, gjær og vann. Malt kan lages av forskjellige kornsorter, men det vanligste er bygg, som er det eneste som brukes her til lands.
Bygget må være fullmodent, velberget og med høy spireevne. Kornstørrelsen bør være jevn og vanninnholdet lavt. Størstedelen av de bygget vi bruker blir importert.
Humlen er en slyngplante som vokser over store deler av verden, også her i Norge, hvor humlehager var alminnelige i middelalderen. De foredlede humlesortene som brukes til ølbrygging, vokser i store humlehager, spesielt i Bøhmen og Bayern. Det dyrkes også humle på Balkan, Belgia, England og USA.
Det er humleblomsten som brukes. I den finnes et bittert, harpikslignende stoff (lupulin) som gir ølet den friske, karakteristiske smaken og aromaen, og samtidig gjør det mer holdbart.
Det er bare noen få gjærtyper som egner seg for ølbrygging. Bryggeren søker fram til dem som gir ham det beste øl. Hvert bryggeri kan derfor ha sin egen gjærstamme som blir dyrket i renkultur.
Vannet må være rent og friskt. Det vil si at kildevannet som CBs øl brygges fra er helt i verdenstoppen. Øverst, spør man oss!
Bløtt vann er best til pils, mens mørke øltyper er mindre avhengig av vannets hardhetsgrad.

Ved maltingen omdannes bygget til malt. Etter rensing
blir bygget satt i støp, inntil det danner 46 prosent vann. Deretter legges bygget i spirekasser eller i roterende tromler, og spiringen begynner. Surstoff må tilføres, og temperaturen passes nøye.
Under spiringen dannes blant annet ensymene cytase, som bidrar til oppløsning av celleveggene i kornet, og amylase, som omdanner stivelsen i kornet til sukkerholdige emner. Spiringen varer i sju-åtte dager, så blir den avbrutt. Snart blir bygget til malt.

Før bryggingen blir maltet knust og blandet med varmt vann. Ved 65-70 grader skjer forsukringen, det vil si at amylasen omdanner all stivelsen til dextrin og maltsukker.
Oppløsningen, som nå kalles vørter, blir frasilt de uoppløste bestanddelene (masken) og pumpet over i en bryggepanne, hvor den blir kokt med humle og inndampet til den styrken den skal ha, alt etter hvilken ølsort som skal brygges. De uoppløste bestanddelene av humlen blir silt fra i en særskilt humlesil. Nå blir det satt til humlet vørter, eller det ugjærede ølet, om man vil. Gjæringen foregår ved lav temperatur, vanligvis seks-åtte grader.
Gjæringsprosessen tar fra åtte til 14 dager. Litt gjærceller finnes ennå svevende i ølet, nok til å sette igang en ettergjæring, som finner sted i lagerkjelleren.
Ettergjæringen, som er en langsom modningsprosess, foregår i løpet av to-fire måneder. Temperaturen holdes på null grader ( O ). Under ettergjæringen blir det dannet en del kullsyre, som bindes i ølet og gir det den friske smaken og det forførende skummet.

Joda, det finnes mangfoldige typer øl. Lette, middels, tunge, fruktige, mørke, lyse, sure, søte – og hva det måtte være.
For ett kan vi enes om, nemlig det saligjørende lille ordet som samler oss når vi møtes rundt glassets gleder:
SKÅL!