Vi bøyer oss i støvet, CB.

Tre kvinner av ypperste slag, to herrer av fremste rase – sammen skulle de komme fram til hva som er det beste ølet i landet her. Vel, ikke helt, men det beste av de seks sortene vi hadde tryllet fram. Forskjellige øltyper, ikke bare pils av vanligste slag. Også gane, syn, duft og farge skulle testes. Men først og fremst smak. Vi lette etter det uforlignelige ølet. ”Best of the best”, for å si det på godt nynorsk. Resultatet vil glede den mest ihuga ølelsker fra Christianssand og dalstroka rondtforbi.

Åstedet var Patricks, irsk pub og restaurant i Markens, et sted hvor du får servert forskjellige ølsorter, også noen litt utenom ølfarvei.
Vårt panel besto av følgende ølkjennere: Torill Simensen, Astri Lund, Liv Verås, Kai Verås og CBØV-styrets egen John Olav Pfaff.
Testen var en såkalt blindtest, det vil si at deltakerne ikke visste noe som helst om hva som ventet i glassene som ble satt framfor dem.

Ølsortene var: CB Lite, Erdinger Weissbier, Ipa (spesialøl fra Ægir mikrobryggeri), CB pils, San Miguel og Mørk Magnum fra CB.
Ikke den helt slagne landevei, med andre ord, men øl er faktisk mer enn ”bare” vanlig pils…

Det ble gitt poeng for utseende, duft, anslag, ettersmak og personlig inntrykk – hvorav sistnevnte telte mest. Totalt kunne det oppnås 500 poeng. Ingen kom så høyt, men det var jammen ikke langt unna.

ØL 1, CB-Lite, kommentarer fritt gjengitt: Lite smak, ingen ettersmak, parfyme, fint utseende, smakte ikke noe, utseendet bedrar, dårlig duft, var den alkoholfri?
Samlet poengsum: 199.

ØL 2, Erdinger Weissbier: Lukter bedre enn den smaker, jeg drakkden opp! , Topp duft, god ettersmak, bedre og bedre etterhvert, rart utseende, ganske flat, godt, men uvanlig.
Samlet poengsum: 329.
Vi iler til og forteller for ukyndige at øltypen er såkalt hveteøl, det vil si at en vesentlig del av ølet består av kornsorten hvete. Den er hvitaktig og noe uklar i konsistensen. Ufiltrert.

ØL 3, Ipa fra Ægir. (Indian Pale Ale) :
Nei! God duft, smaker rart, fin ettersmak, vondt, likte den ikke, lukter greit, mye humle. Overgjæret. Produseres på mikrobryggeriet Ægir.
Samlet poengsum: 206.

ØL 4, CB Pils: Lett, god smak, alt OK, forfriskende, veldig godt, lite smak, god maltettersmak. Dagens bemerkning fra utflyttet arendalitt, John Olav Pfaff: – E` har 99 av 100 poeng!
Samlet poengsum: 461.

ØL 5, San Miguel: Knallgodt, beste til nå, gyldent og fint, fint anslag, middels, litt flat, deilig, smaker litt Jolly Cola (!), god ettersmak, herlig, vassen duft.
Samlet poengsum: 453.

ØL 6, Mørk Magnum fra CB: Veldig godt, litt vassen, fin mørk farge, beste til nå, helt topp, noe dau.
Samlet poengsum: 347.
MM er CB`s mørke alternativ, en meget god bayertype, tilsatt litt ekstra kullsyre for å klare livet på store plastflasker. Utmerket til det meste, ikke minst spekemat og Vennenes utvalgte akevitt. Fås kjøpt på diverse steder, deriblant Ica Maxi på Lund.

Dermed venner setter vi fram seierspallen, og dersom du ennå ikke har funnet det ut: På topp troner CB-pilsen, den gode, den gamle, den beste, den elskede.
Hakk i hæl finner vi San Miguel, opprinnelig fillipinsk øl, som fremstilles i Mexico. En meget god pilstype, når sant skal sies. Nesten like god som CB…
På bronseplass kommer Mørk Magnum, dette litt ukjente smykket fra CB, som fortjener et mye større publikum enn det har per i dag. Løp og kjøp.
Erdinger Weissbier var en ny opplevelse for de fleste, og kommer på fjerdeplass. Sies å passe godt til de fleste matretter. Krever tilvenning, men er intet ueffent øl.
Femteplassen tilhører Ipa. Denne ble for spesiell for vårt panel, for å si det enkelt. Ingenting for nybegynnere i faget!
Nummer seks? Huffda! CB Lite kom sist. Her var det lite som stemte, gitt. Men glem ikke at øltypen kom på delt førsteplass i vår forrige øltest, så her kommer det an på dagsform og smaksløker i eller ute av vater.
eb.

Bildetekst:
Vårt panel, fra venstre og rundt bordet: Torill Simensen, Astri Lund, Liv Verås, Kai Verås og John Olav Pfaff.

CB-pilsen troner øverst på øltoppen.

Telfords pub er som kjent arnestedet til CB-ølets venner. Det var her det hele startet 18. mai 1988. Siden har man vandret inn og ut av den lange tarmen, hygget seg, drukket øl og godpratet med venner og ukjente.

Noen av oss gjør det fremdeles. Kanskje av gammel vane, men særlig mange er det ikke lenger som har Telfords som sitt førstevalg når en halvliter skal avnytes og man føler behov for litt sosial omgang.
Har hotelledelsen tatt seg bryet med å undersøke hvorfor det er blitt slik? Hvis ikke, så gjør det for pokker!
Her er ankepunktene man kan gripe fatt i. De er en sammenfatning av samtaler rundt disk og bord gjennom lengre tid.
1. Oppussing. Lokalet er nedslitt og til dels stygt.
2. Ølet holder altfor ujevn kvalitet. I blant smaker det vondt. Glassene er dårlig rengjort, kan være vasket sammen med andre ting i maskinen. Skal ikke skje. Null fett!
3. Personal kommer, personal går. Ut og inn, nye folk i hytt og pine. Ofte er de temmelig uprofesjonelle, og før de har lært jobben skikkelig er de borte vekk. Får ikke noe forhold til dem, med unntak av Rolf Neteland som ennå holder stand bak disken.
4. Få inn noen flere øltyper, så man får litt mer å velge i.
5. Kjemp for å få servere brennevin. Mange ønsker en kjapp en til ølet, eller en drink av annet kaliber. Mange andre steder i byen har dette tilbudet, også noe som bidrar til å utarme Telfords.
6. Forbedret mattilbud. Trenger ikke være mye, men det må være godt. Og rimelig.
7.La aldri gjesten vente unødig. Syndere finnes, og det irriterer kraftig.

Følger Telfords flest mulig av disse punktene, vil puben igjen reise seg, og den får leve lenge i byen.
Husk at ovennevnte er skrevet i kjærlighet til en i utgangspunktet unik pub, som folk valfartet til fra hele landet for å oppleve en atmosfære det gikk gjetord om.
La den igjen bli nettopp en unik pub, med et unikt klientell.
Det handler om vilje og evne til å lytte til gjestene. Er det ikke dem man lever av?